Rammen
Selvmøtet er en essensiell del av IOPT. Det er gjennom selvmøtet med intensjonsmetoden teorien i IoPT omgjøres til praktisk terapeutisk arbeid, en definert ramme for fasilitering av intensjonsgivers heling. En ramme der et møte med avspaltede, bortgjemte, fryktede og smertebærende deler blir gjort mulig i form av representanter som resonnerer i intensjonsgivers psykiske felt (individuell terapi i gruppe). Selvmøtet er i aller høyeste grad et møte med seg selv og en unik mulighet for å bli bedre kjent med egen psyke, hente avspaltede deler hjem for å få et helere og sunnere Jeg.
Når selvmøtet utspiller seg og resonanspunktene deler og viser sitt samspill, eller mangelen på det, så trer psykens landskap tydeligere fram og bringer ny informasjon til intensjonsgiver. Hva sitter delene fast i? Hvem sin vilje er det som styrer? Og hva er det de trenger?
I dette møtet åpnes rommet for heling av intensjonsgivers psyke. Gjennom erkjennelse av egne behov og den emosjonelle kontakten med smerten over å ikke ha fått tilfredsstilt/bli møtt på disse behovene.
Erkjennelse og emosjonell kontakt
For å heles gjennom IOPT traumeterapi så er målet å bygge sin psyke hel. Hente hjem sine avspaltede deler som er sendt i eksil, integrere de for et helere Jeg. Når selvmøtet utspiller seg og resonanspunktene viser hva de står i, så er erkjennelse første steg mot heling for intensjonsgiver. Dette er omtalt i Dr Franz Rupperts teori som å «passere illusjonens port». Kanskje trer det fram informasjon som intensjonsgiver ikke er bevisst. Eller som er kjent, men ikke erkjent som problematisk og smertefull. Alt ettersom hvilken overlevelsesdel som regjerer, avgjør veien til erkjennelsen. For eksempel om det er dissosiasjon, illusjonen om at alt var bra, eller offermentalitet som ikke vil slippe taket i at noen utenfor intensjonsgiveren selv skal møte de utilfredsstilte barnlige behovene. Basert på historien resonanspunktene forteller så er den essensielle erkjennelsen for intensjonsgiveren «Det var bare slik jeg kunne overleve».
Neste steg er å oppnå emosjonell kontakt med sine traumedeler, omtalt av Dr. Franz Ruppert som å gå over terskelen til traumefølelsene. Føle det de avspalta traumedelene så trofast bærer. I utallige selvmøter har jeg observert og resonert traumedeler si «se meg, føl meg, bare slik kan jeg bli fri». For disse delene er det det forløsende, som gjør at de kan slippe taket og hvile i intensjonsgiver. Dette er ofte en smelteprosess som tar tid og flere selvmøter, hvor intensjonsgiveren får dypere og dypere kontakt, ofte i rekkefølgen at intensjonsgiveren føler med sine deler for så å føle den faktiske smerten delene bærer.
Fornektelse av egne symbiotiske behov
Det å fornekte egne symbiotiske behov er å fornekte seg selv og opprettholder avspaltingen og et fragmentert Jeg. Den ultimate avvisningen av seg selv. Jeg ønsker å se på dette fenomenet gjennom et spesifikt scenario hvor jeg har observert tilfeller hvor det ikke har blitt fanget opp, av hverken klient eller terapeut, og forvekslet med sunne resurssterke deler, derav opprettholdelse av illusjonen.
Scenario:
En overlevelsesdel antyder identifikasjon i intensjonsgiverens psyke, og identifikasjonsresonans for mor settes inn. Det tennes en overlevelse i feltet. Delene rotter seg sammen i felles «styrke» og avviser mor. «Få henne bort!». «Vi hater henne!». «Vi trenger henne ikke!». «Se så stygg hun er!». Intensjonsgiver gir tydelig uttrykk for tilfredshet med denne scenen og speiler det tilbake til overlevelsesdelene sine. Det oppleves som en sterk kontakt mellom delene og intensjonsgiver, men til tross for den gode følelsen så leder det ikke til heling. Tilfredsheten oppstår i lettelsen over å ikke måtte forlate egen overlevelsesstrategi og i tillegg få støtte fra egne deler i det terapeutiske rom. Uten innblanding kan utvekslende dialog mellom intensjonsgiver og overlevelsesdelene fortsette i det evige og bare forankre overlevelsesstrategien ytterligere. I IOPT-teorien omtales dette som pseudoautonomi. Tilsynelatende autonomi, i overlevelse, ikke fra sunne deler. Jeg trenger ingen. Jeg klarer meg selv.
Som terapeut i dette scenarioet så prøver jeg å gjøre intensjonsgiver bevisst på dette. Noen er lydhøre og modne for en ny erkjennelse, andre står steilt på at dette er det sunne. Intensjonsgiver kan da ikke overtales til erkjennelse, men må antagelig møte sine traumatiserte deler i flere selvmøter før hen kjenner at det er noe som lukter av egen strategi. Skiftet fra opprettholdelse av egen overlevelse til erkjennelse av utilfredsstilte symbiotiske behov krever gjerne en forsering av skammens terskel. Det å erkjenne at man trenger noe eksistensielt fra sin «forhatte» mor. Det kan det ligge mye motstand i og være en smertefull eksersis. Det å erkjenne og uttrykke behovet «Jeg trenger at mamma elsker meg» kan svi i munnen. Ordene kan sitte fast i halsen, nesten umulige å uttrykke. Kanskje vil det kreve mange selvmøter før de kommer. Men når de endelig kommer så har de ofte en øyeblikkelig forløsende effekt hos både deler og intensjonsgiver selv, og gir tilgang til andre følelser. Intensjonsgivers gråtkvalte stemme vitner om sannhet. Energien i feltet legger seg øyeblikkelig og en ro oppstår. Identifikasjonspunktet for mor trekker seg bort og delenes blikk og oppmerksomhet snus bort fra mor og til intensjonsgiver. Festningen sprekker og lyset kan skinne inn og ekte sunne følelser slippe til. Intensjonsgiver forundres over hvor godt det føles å slippe taket og være sårbar. Selvmøtet avsluttes og intensjonsgiver kjenner seg selv bedre og er dermed utstyrt med nye resurser til å utforske porten til frihet.